TIPS Sør Øst logo
- Regional kompetansetjeneste for tidlig intervensjon ved psykose

Steinansikt
Av Martine de Lange
 
Dagene hadde vært som en rettsak mot meg selv. Jeg hadde anmeldt meg og alle ugjerningene jeg hadde gjort mot eget liv. Jeg hadde ingen advokat, og lite å forsvare meg med. Jeg hadde ingen unnskyldning eller forklaring på alt jeg hadde gjort meg. Alt jeg før hadde hatt var meg, og nå var vi ikke engang på talefot.
 
-Men Martine, denne saken kan du jo bare vinne, sa hun, og så ut som en psykolog. Jeg visste hun hadde rett. Jeg hadde ikke noe annet å tape enn ansikt. Steinansikt.
Jeg tenker på den tiden jeg satt i terapitimene med hetta på hodet og håret foran øynene. Jeg var så redd for at noen skulle se rett inn i meg, og avsløre det som foregikk i min indre verden. Ingen måtte få vite hvem jeg egentlig var, og aller minst hvem Tikaro var. Jeg hadde sett og snakket med Tikaro fra jeg var barn, men aldri snakket med noen om han. Han var min største hemmelighet. Jeg har hele livet hatt problemer med å stole på folk. Som liten var det kun min nærmeste familie som var trygg. Alle andre voksne var farlige og uforutsigbare. Jeg hadde behov for å plassere dem i de to kategoriene "snill" og "slem". Jeg husker hvor vanskelig det var å hele tiden vurdere folk. Jeg var ikke så flink til det, så de fleste endte opp i "slembåsen". Det var det tryggeste å ikke stole på noen. Steinansiktet mitt dukket opp allerede i barnehagen, og dette ble også tatt opp på foreldresamtalene med mamma og pappa der. Førskolelæreren fortalte at assistentene var usikre, noen også redde for meg. Jeg kan ikke helt forstå hvordan voksne mennesker kan være redde for et lite barnehagebarn, men det var noe med blikk og ansiktsuttrykk som skremte dem. Det jeg imidlertid skjønner, er hvorfor jeg satt opp det ansiktet for dem. Jeg husker nemlig hvordan jeg så på flere av dem som direkte fiender jeg måtte passe meg for. For barn er det jo vanskelig å kunne forsvare seg mot voksne, så uttrykket mitt ble nok som et slags selvforsvar.

Da jeg ble eldre var det ikke bare de voksne som var farlige, jeg begynte etter hvert å bli min egen fiende også. Jo eldre jeg ble, jo sintere ble jeg, både på omverdenen og meg selv. Tikaro ble mer slitsom enn før. Han var sint, noen ganger så sint at han slo meg. Jeg fikk en del blåmerker og jeg husker at mamma stadig lurte på hvor de kom fra. Jeg kunne ikke svare. I ettertid har jeg skjønt at jeg påførte meg merkene selv, for jeg har også i senere tid slått meg selv med forskjellige gjenstander. Men som barn var jeg sikker på at det var Tikaro som slo. Da jeg ble ungdom forandret livet mitt seg veldig. Jeg gikk fra å være et vanlig, livlig barn, til å virkelig hate meg selv og livet. Jeg var sliten av alt maset fra Tikaro og det som skjedde i min egen verden, og jeg syns det var vanskelig å skille det som skjedde i alveverdenen fra det som skjedde i den verdenen jeg delte med menneskene. Opplevelsene gikk inn i hverandre, og jeg begynte å misoppfatte folk rundt meg og det jeg opplevde i menneskeverdenen. Dette førte til både konflikter og mistillit, og jeg har aldri følt meg så alene som på den tiden. Jeg hadde en del venner, og jeg hadde en fin familie, men noe manglet. Jeg manglet noen å dele min virkelighet med. Den som ingen andre visste om.
 
Hemmeligheten ble tyngre og tyngre å bære på, men jeg klarte å holde på den helt til jeg satt slik, med hetta over hodet og gjemte meg bak håret, 17 år gammel på BUP. Jeg hadde ingen planer om å røpe hemmeligheten da heller, og passet på å kun svare ja og nei på spørsmål uten å dele stort av meg selv. Jeg var ganske god på det også, helt til psykologen plutselig en dag spurte meg direkte: hører og ser du ting som ikke andre hører og ser? Jeg husker jeg skvatt til. På den tiden hadde jeg for lengst forstått at jeg var alene om disse opplevelsene, og at det kun var jeg som hadde Tikaro, og jeg ble så overrasket over at hun visste at det kunne være mulig å oppleve slike ting at jeg svarte ja. Panikken grep meg med det samme. Jeg hadde brutt både mine egne og Tikaros regler. Hvordan kunne jeg være så dum? Jeg var redd for reaksjonen fra alvene, men nesten like mye fryktet jeg menneskene. Hva ville de tenke om meg nå? Kaoset inni meg ble større for hver setning jeg tenkte. Tikaro skrek, og de andre alvene kjeftet. Jeg forsøkte å gjøre ansiktet mitt så uttrykksløst jeg kunne, og kjempet for å oppnå et så tomt blikk som mulig. Aller helst ville jeg bare løpe min vei og gråte, men jeg ble sittende. Jeg satt og stirret tomt ut i luften og prøvde holde hodet kaldt. Jeg kunne ikke røpe mer, jeg kunne ikke være så dum.
 
Masken min holdt ikke lenge, og gradvis ga jeg litt mer av meg selv under samtalene. Jeg var riktignok ikke veldig snakkesalig, men jeg fortalte i hvert fall mye mer enn tidligere. Jeg satt ikke lenger fullstendig passiv under behandlingen. Men Tikaro og alvene kjeftet og advarte meg, og jeg visste ikke hva jeg skulle tro. Menneskene pushet, og jeg følte meg dratt i alle retninger. Tiden som fulgte ble etter hvert for vanskelig å takle, og jeg mistet følelsen av tilhørighet til menneskene. Hos dem hadde jeg nå gått fra å være en vanlig tenåring til en hallusinert, syk ungdom. Jeg orket rett og slett ikke mer av virkeligheten, jeg ville bli en alv. For å bli en alv måtte jeg dø, og jeg planla dødsøyeblikket i nøyaktige detaljer. Jeg visste hva jeg ville, og jeg visste hvordan og når det skulle skje. Jeg kjøpte inn utstyr og følte meg for første gang fri. En dag midt i all planleggingen ønsket mamma og ta meg med til en ekstra samtale på BUP. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, men tenkte at min falske villighet til å behandles kunne gjøre det lettere for meg å utføre selvmordet. Da ville alle tenke at jeg var motivert, og ingen ville bekymre seg for meg.  Sjokket var stort da jeg kom dit og etter hvert skjønte hva som skjedde. Mamma og de på BUP hadde planlagt innleggelse, og plutselig var jeg innelåst. Jeg var redd og fortvilet, og hatet stedet. Heldigvis var mamma med meg, og hun bodde der sammen med meg under store deler av innleggelsen. Dødsdatoen kom, og jeg var fremdeles innlagt. Jeg innså fort at døden måtte utsettes, og innfant meg etter hvert med det. Denne innleggelsen ble på mange måter et gjennombrudd behandlingsmessig. Over tid klarte jeg ikke holde alvene og vrangforestillingene skjult, så det jeg slet med ble synligere for de ansatte. Jeg fikk en diagnose og psykosemedisiner. Jeg ble ikke kvitt Tikaro og de andre alvene, de har jeg den dag i dag, men jeg kom litt nærmere menneskeverdenen igjen, og klarte å skimte et lite håp i det fjerne. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne leve videre allikevel. Jeg var usikker på om jeg var syk, eller om jeg egentlig var den eneste som faktisk forstod hvordan alt i virkeligheten hang sammen, men jeg ble allikevel klarere, og livet ble en del lettere. Jeg er glad jeg ble innlagt den gangen slik at hjelpeapparatet fikk sett ordentlig hvordan syk jeg var, og dermed begynt å gi meg riktig behandling.
 
Det tok enda mange år til den dagen jeg satt der med det mennesket som oppfordret meg til å kaste masken, og enda flere år før jeg endelig våget å prøve meg fram. Og i dag sitter jeg i terapitimene og ser ut som Martine, og snakker om meg selv uten behov for å skjule meg. Jeg tør å være meg selv, og har funnet ut at det faktisk er greit å være meg også. Rettsaken ble forresten avblåst og saken henlagt. Vi er stort sett venner nå.
Brukerkunnskap og Erfaringskompetanse
Brukermedvirkning hos TIPS Sør-Øst
TIPS Sør-Øst har en fast forfatter/skribent knyttet til NyhetsTIPS redaksjonen: Martine de Lange skriver om sine erfaringer som klient innen psykisk helsevern på en presis, engasjerende, reflektert og nyansert måte. Her finner du tekstene som tidligere er publisert i NyhetsTIPS, samt innleste tekster.

Kognitiv terapi, Martine de LangeNyhetsTIPS nr 2 2013 
Psykose og medisinering, Martine de Lange      NyhetsTIPS nr 1 2013
Inni meg selv, Martine de LangeLydfil, lest av Heidi Gjermundsen Broch
Håp, Martine de LangeLydfil, lest av Heidi Gjermundsen Broch
Kognitiv terapi, Martine de LangeLydfil, lest av Heidi Gjermundsen Broch
Nasjonalt senter for erfaringskompetanse 
Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse, Erfaringskompetanse.no skal være en brobygger mellom erfaringskompetanse og fagkunnskap. Visjonen deres er likeverd mellom tradisjonell fagkunnskap og erfaringsbasert kunnskap fra brukere og pårørende.
 
TIPS Sør-Øst oppfordrer fagpersoner til å søke denne kunnskapen aktivt gjennom kompetansetjenesten Erfaringskompetanse.no. TIPS Sør-Øst ønsker også å bidra til spredning av den kunnskapen som samles og formidles via Erfaringskompetanse.no. Man kan også følge dette kompetansesenteret både på Facebook og Twitter.
 
 
Andre kilder:
 
Erfaringskompetanse: Petter Nilsen formidler erfaringer og ulike perspektiver i sin nye bok
"Fra våken drøm til virkelighet" heter den nye boken som Petter Nilsen nå har gitt ut som e-bok på forlaget Licentia. Petter Nilsen skriver om temaer knyttet til det å ha en psykisk lidelse, og tar med seg synspunkter fra både de som jobber i helsetjenesten, pårørende og venner. Nilsen skriver om psykose, terapi, diagnoser og bruker sin egen historie som ramme for dette. Petter Nilsen er en god formilder av erfaringskunnskap, og samarbeider med TIPS Sør-Øst i flere prosjekter. Han har tidligere også gitt ut boken med tittelen "Utenfor meg selv" (2013).
 
Boken "Fra våken drøm til virkelighet" finnes på nettsidene til Nordli og Haugen bok.
 
Filmen nedenfor er laget av kompetansetjenesten Erfaringskompetanse.no der Petter Nilsen forteller litt om sin egen situasjon og om hvordan det har vært for ham å være åpen om sin sykdom.
TIPS Sør-Øst | Fridtjof Nansens vei 12, inngang A , 0369 Oslo | Telefon: 22 93 10 03 | E-post: tipsso@ous-hf.no
Redaktør: Kristine Gjermundsen    Ansvarlig redaktør: Kristin Lie Romm | Publiseringsløsning levert av Digitroll